free palestine

I dag fylles vi alle med avsky over Israels grusomme handlinger. Vi har sett overgrepene før; Alle de voldsomme militæraksjonene på Vestbredden, krigen mot Libanon, teppebombingen av Gaza og i dag; bordingen av båten og drapene på fredsaktivister på vei med nødhjelp.

Vi er rasende på et land som bryter menneskerettigheter og folkeretten på det groveste, og som har gjort det i så lang tid. Men å gi opp kampen for et fritt Palestina og at Israel en dag kan bli anstendig kan ikke være et alternativ for oss. Da vinner de ekstreme kreftene i Israel som nå styrer. ¨

Vi gir ikke opp. Vi skal heller møte Israels brutalitet med fordømmelse og med en ny giv i vår solidaritet med det palestinske folket.

I desember 2006 var jeg på Gaza sammen med en AUF-delagasjon. Det var første gang på mange år at vi fikk slippe inn, og det skulle bli siste gang på lang tid.

Jeg husker ydmykelsen vi opplevde gjennom de israelske sikkerhetskontrollene på grenseovergangen. Som palestinerne måtte leve med hver dag den tida hvor grenseovergangene var åpne. Og jeg husker alle de sønderknuste husene.

Jeg var der blant annet med Hanne Moe Bjørnbet som sitter i AUFs sentralstyre. I Praksis i fjor, utgaven som kom ut rett etter bombingen av Gaza i desember 2008 så skrev hun:

_"Vi var fire AUFere som besøkte Gazastripen før jul for to år siden. For første gang på mange år fikk vi mulighet til å møte vår palestinske søsterorganisasjon på Gaza. Det som møtte oss innenfor de strengt bevokta murene var en sliten sivilbefolkning, bombede hus og tett befolka flyktningleire. Og 40 engasjerte ungdommer som vi arrangerte kurs for.

Hvordan har de det nå, de unge jentene og guttene som smiler på gruppebildet fra kurset? Har de flyktet fra Hamas og er blant de få som kom seg til Egypt? Eller var de fortsatt inne i Gaza da bombene falt, og Israel prøvde ut sitt hvite fosfor på en allerede hardt prøvet befolkning?

Og skolebarna på bildet mitt, som gikk hånd i hånd over gata i Gaza by den desemberdagen da vi kjørte forbi, hvor er de nå?"_

Det var for disse barna at fredsaktivister fra hele verden førte båter med nødhjelp da israelske marinejegere tok seg ombord og begynte å skyte i dag.

Fredsaktivistene gjør bare det som egentlig er Israels plikt; En okkupasjonsmakt skal sikre at det er tilgang på nødhjelp til okkuperte områder. Men Israel kunne ikke brydd seg mindre.

Jonas Gahr Støre har bedt om en full gransking i regi av FN. Det er ingen tid å miste.
Men jeg undres hvor lang tid det skal ta og hvor langt Israel får gå, før det internasjonale samfunnet gjør mer enn å prate – og med handling stanser Israels galskap.

Avmakten kan bli stor mot disse grusomme handlingene, men de kan ikke få ta overhånd.

Tidligere statsminister Johan Nygaardsvold sa det slik:

“En dag vil hatet slå ut i åpen flamme, – kanskje til en avgjørende innsats. Historien har klart vist oss, at ingen undertrykkelse av frihetselskende nasjoner er evig.”