Valgkampplakat på 80-tallet; Arbeid og miljø. La oss gå fra prat til praksis! Tida er overmoden.

I 20 år har AUF hatt miljø som sin hovedsak. Vi har kjempet mot de kreftene som har ignorert tegnene på at miljøet er i endring, ofte også krefter innad i vårt eget parti. Mange AUFere har på utallige møter holdt engasjerte innlegg om klimaendringer og sårbar natur. Ofte til døve ører. Landsmøtet til Arbeiderpartiet i 2007 var et vendepunkt.

Jens Stoltenberg viet hele talen sin til klimaendringene. Jeg husker han la fram de mest ambisiøse klimamålsetningene i verden. Nesten 20 år med miljøkrig hadde ført til noe. Da var jeg virkelig stolt av å være AUFer, dette var virkelig et gjennombrudd.

I dag er det lett å se at vi fortsatt ikke er i mål. 3 år etter klimatalen på Arbeiderpartiets landsmøte holder statseide Statoil på med skitten tjæresand i Canada og CO2-håndteringsprosjektene skyves stadig ut i tid, for å nevne noe. Likevel er noe i ferd med skje innad i arbeiderbevegelsen, og debatten om oljeboring i Lofoten, Vesterålen og Senja er et godt bilde på det.

På sist Ap-landsmøte mobiliserte AUF slik at en tredjedel av delegatene stemte imot all oljevirksomhet i disse områdene. Men kanskje det viktigste; ingen av delegatene stemte for ja til åpning nå. Resten stemte for å få mer kunnskap før man tok en avgjørelse. Oljepartiet Arbeiderpartiet var ikke lenger uforbeholden positiv til å åpne nye områder for oljeboring.

Og siden landsmøtet i april 2009 har støtten mot oljeboring bare vokst! Vi har forskningsmiljøene på vår side. De er enige om at vi ikke kan garantere oss mot utslipp, og at utslipp vil få store miljøkonsekvenser. Lokalt i partiet øker motstanden. Saken ble vunnet på årsmøte i Oslo Ap. Heller ikke her stemte noen FOR oljeutvinning. Til og med på årsmøtet i Troms Ap ville halvparten si nei til all åpning. Et knapt flertall gikk inn for å si nei til åpning av deler av området.

På grasrota i Arbeiderpartiet innser flere og flere at miljøvendingen som skjedde da Jens Stoltenberg holdt sin klimatale i 2007 må følges opp av mer enn ord og kjøp av klimakvoter. Det må få konsekvenser også for oss.

Miljøsaken har blitt en viktig sak når folk skal velge parti, og den kommer bare til å bli viktigere framover. Jeg er overbevist om at hvis Arbeiderpartiet skal forbli et stort folkeparti, må vi være like gode på miljø som vi er på velferd. Gode taler kan skape kortsiktig entusiasme. Men folk avslører raskt hvis det ikke følges opp av konkret handling. Arbeiderpartiet har fortsatt mye å bevise før vi kan si at AUFs miljøkamp er over.

Vi skal vinne kampen om oljeboring i Lofoten, Vesterålen og Senja. Stemningen i partiet snur hver dag til vår fordel. Den ufattelige oljekatastroen utenfor kysten av USA er bare spikeren i kista for de som har sagt at det er helt trygt å bore. Det er åpenbart et løfte ingen kan gi. Men katastrofen kan også åpne for en større debatt om oljeindustrien langs hele kysten vår. Er sikkerheten god nok? Er oljevernberedskapen det?

AUFerne i nord er blant de viktigste i kampen mot oljeboring. Det har ikke bare vært lett for dem å stå opp mot de kreftene som vil bore. Men de har ikke gitt seg. Vi skylder dem masse! På søndag skal jeg til Lofoten og være med på Representantskapet til AUF i Nordland. Vi skal gire hverandre opp til å vinne kampen! Men vi skal også snakke om de fantastiske mulighetene som finnes i nord. Naturressursene, muligheten for en fornybar energirevolusjon og kunnskapsmiljøene. De som har framtidas løsninger vinner denne debatten.

Vår miljøkamp innad i eget parti har vart i 20 år og er ikke over. Men vi ser nå at det nytter, at det tross alt har skjedd noe. Framover skal vi jobbe sammen med de kreftene på grasrota over hele landet som nå er klar for å gjøre som AUF har gjort; sette økologi foran økonomi.

Oljeboring i nord er en viktig sak i seg selv. Men det kan også bli et symbol på vendepunktet for miljøsaken i vårt eget parti.

Vi veit hvertfall at vi aldri kommer til å gi oss!