Viser arkivet for desember, 2010

La det bli morgen - kronikk i Ny Tid

Kronikk i Ny Tid om konflikten mellom Israel og Palestina, på trykk 10.desember.

La det bli morgen

I november besøkte jeg Israel og Palestina og hadde møter med det israelske arbeiderpartiet og Fateh. Vi er på nytt inne i en skjebnetid for fredsprosessen. 2011 blir året vi kan – mot alle odds – få på plass en varig fredsavtale, eller året da det internasjonale samfunnet blir tvunget til å se på andre virkemidler for å få slutt på den ulovlige okkupasjonen.

“La det bli morgen” heter en bok skrevet om livet som arabisk minoritet i Israel. Tittelen oppsummerer det mange av oss føler for det palestinske folket og konflikten i midtøsten.

Første gang jeg fikk besøke Israel og Palestina var i 2006. Det var samtidig som krigen mot Libanon. Da vi var inne på vestbredden fikk vi beskjed av det norske representasjonskontoret om å forlate området. De ventet en israelsk militæraksjon. Våre nye palestinske venner måtte bli igjen. Seinere det året besøkte vi Gaza. Det var første gang på mange år at vi fikk slippe inn, og det skulle bli siste gang på lang tid. Jeg husker ydmykelsen vi opplevde gjennom de israelske sikkerhetskontrollene på grenseovergangen. Som palestinerne måtte leve med hver dag den tida hvor grenseovergangene var åpne. Og jeg husker alle de sønderknuste husene. Et fattig folk som jevnlig var blitt bomba av israelske kamphelikoptre skulle snart oppleve borgerkrig og en ny voldsom krigføring fra det mektige Israel. Fra da jeg første gang besøkte Palestina og Israel og fram til i dag har den ekstreme høyresiden i israelsk politikk vunnet valg, bosettingene har vokst, palestinerne i Jerusalem har fått det enda mer vanskelig, muren har blitt lengre, Gaza har blitt omgjort til verdens største fengsel, unge palestinere på vestbredden er satt i fengsel av Israel uten dom og palestinsk økonomi har blitt knust. Likevel lever palestinerne videre. De åpner nye butikker og kafeer. De fortsetter å gå på skole. De engasjerer seg i partiene. Det gir meg håp. Til tross for de overgrepene Israel begår mot palestinere hver eneste dag, og til tross for de voldsomme militæraksjonene, er det nesten umulig å knuse palestinernes håp. Tidligere statsminister Johan Nygaardsvold sa det slik under andre verdenskrig; “En dag vil hatet slå ut i åpen flamme, – kanskje til en avgjørende innsats. Historien har klart vist oss, at ingen undertrykkelse av frihetselskende nasjoner er evig.”

Fredsprosessen er nå inne i en kritisk fase. President Abbas har gjort det klart at de ikke vi forhandle med Israel hvis byggingen av nye bosettinger ikke stanses. Det skulle bare mangle. Israel har vist med all tydelighet at de ikke retter seg etter internasjonal lov og rett. De bryr seg tilsynelatende stadig mindre om hva verdenssamfunnet krever av dem. Betyr det at alt håp er ute? Nei, bare spør palestinerne om det. Ingen der vil si at de har gitt opp. De har fortsatt håp om fred, at det endelig blir morgen i det palestinske landet deres.

Men det blir ikke morgen før Israel vil, eller tvinges. Og hittil er det lite som tyder på at viljen er der. Strander fredsprosessen i 2011, må nye virkemidler diskuteres. AUF vedtok på vårt landsmøte at vi ønsker en ensidig økonomisk boikott av Israel. Vi ønsker også at Norge jobber for en internasjonal boikott av Israel. Motstanderne av boikott i det politiske Norge er mange, og boikott-forslagene blir kalt naive. Mitt spørsmål er; hvor har vår politikk og holdning ovenfor Israel hittil ført oss? Når vi ser at Israel bryter alle regler i krig gang på gang, hva er egentlig naivt å tro at fungerer best? Er det å fortsette slik vi har gjort, eller er det å se på, til dels drastiske virkemidler. Jeg er overbevist om at det er på tide å tenke annerledes. 2011 må være året vi på en eller annen måte kommer oss ut av vakuumet vi har vært fanget i så altfor lenge.

Eskil Pedersen
Leder i AUF.