Yrkesfag er Norges framtid

Av alle elevene som går på videregående i dag velger om lag halvparten yrkesfag. Men yrkesfagene tar ikke halvparten av plassen i skoledebatten. Det er på tide å gi framtidas arbeidskraft den statusen og opplæringa de fortjener.

Hele kronikken stod på trykk i Dagsavisen 18.april og kan leses her;
http://www.nyemeninger.no/alle_meninger/cat1003/subcat1013/thread141533/#post_141533

Slaget om oljen

Kronikk på trykk i Ny Tid, 4.mars 2011.

Vi trenger strømmaster

På trykk i VG tirsdag 1.februar 2011.

Av AUF-leder Eskil Pedersen

Alle ønsker mer fornybar energi. Ingen ønsker seg store naturinngrep om man kan slippe. AUF mener vi må bygge ut strømlinjenett, både for å sikre strømforsyning uansett hvor man bor, og for å kunne få en storsatsning på fornybar energi. Klimahensynet veier tyngst for AUF og derfor vil vi i noen tilfeller være med på å akseptere de lokale ulempene som naturinngrep kan gi.

AUF har en visjon om at Norge skal bli “Europas grønne batteri”. Vi ønsker oss en revolusjon for fornybar energi. Et moderne linjenett er en klar forutsetning for å få den fornybare kraften ut til folk og ut til Europa. Klimaendringene er i gang. Dersom vi skal være med på å løse klimaproblemene må vi også være villige til å prioritere løsninger som fremmer utviklingen av fornybar teknologi.

Debatten om klima, strømforsyning og linjenett må ses i sammenheng. Skal man ha full forsyningssikkerhet for alle i Norge, må man også ha et linjenett som gir stabil kraft til alle regioner. I Midt-Norge ligger det mye kraftkrevende industri, blant annet i verdens mest miljøvennlige aluminiumsverk. I Bergen er forsyningssikkerheten utilstrekkelig. Det er viktig å sikre en rask løsning for stabil strømforsyning til disse områdene.

Vi må bevare det biologiske mangfoldet på kloden. Der naturinngrep truer arter, må alternative traseer velges. Der det er tungtveiende argumenter og sikkerhetsmessig fornuftig kan kabel være et alternativ til master. Men det er viktig å understreke at også det å legge kabel er et naturinngrep. Hensynet til visuelle naturinngrep kan komme i konflikt med klimahensyn. AUF mener at alle prosjekter bør gjennomføres på en slik måte at naturinngrepene reduseres mest mulig, men at hensynet til klimapolitikken skal veie tyngst.

Bygging av kabel ved Sima-Samnanger skaper presedens for andre linjeutbygginger. Samtidig er det liten tvil om at bygging av kabel er langt dyrere enn master. Det betyr at kostnaden for folk og næringsliv blir betydelig høyere. Det kan avlyse nye fornybare energiprosjekter i Norge. Bygging av kabel tar også lengre tid. Det kan bidra til å presse fram kortsiktige løsninger som bygging av sterkt forurensende gasskraftverk. Det er ikke vi villig til å gamble med.

Det er en forutsetning for å finne markeder til vår fornybare kraft at vi bygger ut et robust nett. Kombinasjonen av mye vannkraft sammen med framtidig vindkraft vil gjøre norsk kraft svært attraktivt i Europa. Hvis dette skal kunne fungere må markedene ha tillit til at kraften kommer. Da kan fort kabler i bakken komme til kort.

Tirsdag 1.februar kommer rapportene fra de uavhengige utredningene om luftspenn eller sjøkabel i Hardanger. Det er bra at folk har engasjert seg og at Regjeringa har brukt god tid på å innhente kunnskap og ekspertutredninger om området. Nå trenger vi en framtidsrettet løsning.

AUF vil ha et samfunn som baserer seg på teknologiløsninger som skaper fornybare arbeidsplasser og som er bærekraftig i alle ledd. Da trenger vi grønn kraft og vi trenger et moderne linjenett som kan transportere kraften til markedet. AUF ønsker seg morgendagens fornybarsamfunn i dag.

Rødgrønt 2011

Ble intervjuet av Klassekampen på nyttårsaften der jeg blant annet svarer på spørsmål om hvordan vi kan få tilbake gløden i rødgrønne prosjektet. Her kan du lese et utdrag av intervjuet;

"
- Vi har to oppgaver i 2011. For det første skal vi sikre de rødgrønnes oppslutning blant ungdom. Det gjør vi ved å vinne skolevalgene i høst. Og for det andre håper jeg vi kan bygge et skikkelig samarbeid ungdomspartiene imellom, slik at det rødgrønne alternativet kan bestå også ti-femten år fram i tid. Det er tross alt vi som skal forme framtiden, sier han.

Selv om han har stått fjellstøtt i Ap siden han var 15, ligger det rødgrønne prosjektet Pedersens hjerte nært.

- Nå går det rødgrønne prosjektet litt på repeat, og jeg har inntrykk av at de tre partiene tenker mest på seg selv. Man dyrker ikke verdien av det rødgrønne samarbeidet nok. Det har alle tre partier et ansvar for, men som største parti ligger det et ekstra ansvar på oss i Arbeiderpartiet.

I Ap omtaler man gjerne AUF som partiets salt. Pedersen har mer enn nok i saltbøssa når han skal snakke om en rødgrønn regjering som sliter.

- Vi starter debatter, men evner ikke å styre dem. Se på uføresaken. Vi kan ikke bare sende den debatten fra oss og la høyresiden overta. Vi er nødt til å bli bedre på kommunikasjon, sier han.

- Nå er du jo inne på et slags First House-spor?

- Det høres ut som svada, men politikk er for en stor del kommunikasjon. Når folk blir spurt om hva slags politikk de ønsker seg, ser vi at flertallet vil ha en rødgrønn samfunnsutvikling. Da er det kommunikasjonen som skranter. Klarer vi bare å dra sammen, er vi uslåelige.

Må løfte egne saker

- Men dere mangler vel også skikkelige vinnersaker?

- Ja, vi må bli flinkere til å løfte egne saker. Jeg skulle for eksempel ønske meg at vi fikk på plass lovfesting av lærlingplass, slik at den yrkesrettede utdanningen fikk et skikkelig statusløft. Det finnes dem som mener det er umulig å gjøre, men akkurat det samme sa man både om videregående opplæring og om barnehageplasser. Noe av problemet er at det er få av politikerne som har selv har bakgrunn fra yrkesfagene, så det blir mindre fokus på det i skoledebatten.
"

Skrevet av; Mimir Kristjansson, Klassekampen.

La det bli morgen - kronikk i Ny Tid

Kronikk i Ny Tid om konflikten mellom Israel og Palestina, på trykk 10.desember.

La det bli morgen

I november besøkte jeg Israel og Palestina og hadde møter med det israelske arbeiderpartiet og Fateh. Vi er på nytt inne i en skjebnetid for fredsprosessen. 2011 blir året vi kan – mot alle odds – få på plass en varig fredsavtale, eller året da det internasjonale samfunnet blir tvunget til å se på andre virkemidler for å få slutt på den ulovlige okkupasjonen.

“La det bli morgen” heter en bok skrevet om livet som arabisk minoritet i Israel. Tittelen oppsummerer det mange av oss føler for det palestinske folket og konflikten i midtøsten.

Første gang jeg fikk besøke Israel og Palestina var i 2006. Det var samtidig som krigen mot Libanon. Da vi var inne på vestbredden fikk vi beskjed av det norske representasjonskontoret om å forlate området. De ventet en israelsk militæraksjon. Våre nye palestinske venner måtte bli igjen. Seinere det året besøkte vi Gaza. Det var første gang på mange år at vi fikk slippe inn, og det skulle bli siste gang på lang tid. Jeg husker ydmykelsen vi opplevde gjennom de israelske sikkerhetskontrollene på grenseovergangen. Som palestinerne måtte leve med hver dag den tida hvor grenseovergangene var åpne. Og jeg husker alle de sønderknuste husene. Et fattig folk som jevnlig var blitt bomba av israelske kamphelikoptre skulle snart oppleve borgerkrig og en ny voldsom krigføring fra det mektige Israel. Fra da jeg første gang besøkte Palestina og Israel og fram til i dag har den ekstreme høyresiden i israelsk politikk vunnet valg, bosettingene har vokst, palestinerne i Jerusalem har fått det enda mer vanskelig, muren har blitt lengre, Gaza har blitt omgjort til verdens største fengsel, unge palestinere på vestbredden er satt i fengsel av Israel uten dom og palestinsk økonomi har blitt knust. Likevel lever palestinerne videre. De åpner nye butikker og kafeer. De fortsetter å gå på skole. De engasjerer seg i partiene. Det gir meg håp. Til tross for de overgrepene Israel begår mot palestinere hver eneste dag, og til tross for de voldsomme militæraksjonene, er det nesten umulig å knuse palestinernes håp. Tidligere statsminister Johan Nygaardsvold sa det slik under andre verdenskrig; “En dag vil hatet slå ut i åpen flamme, – kanskje til en avgjørende innsats. Historien har klart vist oss, at ingen undertrykkelse av frihetselskende nasjoner er evig.”

Fredsprosessen er nå inne i en kritisk fase. President Abbas har gjort det klart at de ikke vi forhandle med Israel hvis byggingen av nye bosettinger ikke stanses. Det skulle bare mangle. Israel har vist med all tydelighet at de ikke retter seg etter internasjonal lov og rett. De bryr seg tilsynelatende stadig mindre om hva verdenssamfunnet krever av dem. Betyr det at alt håp er ute? Nei, bare spør palestinerne om det. Ingen der vil si at de har gitt opp. De har fortsatt håp om fred, at det endelig blir morgen i det palestinske landet deres.

Men det blir ikke morgen før Israel vil, eller tvinges. Og hittil er det lite som tyder på at viljen er der. Strander fredsprosessen i 2011, må nye virkemidler diskuteres. AUF vedtok på vårt landsmøte at vi ønsker en ensidig økonomisk boikott av Israel. Vi ønsker også at Norge jobber for en internasjonal boikott av Israel. Motstanderne av boikott i det politiske Norge er mange, og boikott-forslagene blir kalt naive. Mitt spørsmål er; hvor har vår politikk og holdning ovenfor Israel hittil ført oss? Når vi ser at Israel bryter alle regler i krig gang på gang, hva er egentlig naivt å tro at fungerer best? Er det å fortsette slik vi har gjort, eller er det å se på, til dels drastiske virkemidler. Jeg er overbevist om at det er på tide å tenke annerledes. 2011 må være året vi på en eller annen måte kommer oss ut av vakuumet vi har vært fanget i så altfor lenge.

Eskil Pedersen
Leder i AUF.

La det bli morgen

Noen tanker etter besøket i Israel og Palestina i november 2010.

“La det bli morgen” heter en bok skrevet om livet som arabisk minoritet i Israel. Tittelen oppsummerer det mange av oss føler når vi tenker på det palestinske folket og konflikten i midtøsten.

Første gang jeg fikk besøke Israel og Palestina var i 2006. Det var samtidig som krigen mot Libanon. Da vi var inne på vestbredden fikk vi beskjed av det norske representasjonskontoret om å forlate området. De ventet en israelsk militæraksjon. Våre nye palestinske venner måtte bli igjen. Seinere det året besøkte vi Gaza. Et fattig folk som jevnlig var blitt bomba av israelske kamphelikoptre skulle snart oppleve borgerkrig og en ny voldsom krigføring fra det mektige Israel. Fra da jeg første gang besøkte Palestina og Israel og fram til i dag har den ekstreme høyresiden i israelsk politikk vunnet valg, bosettingene har vokst, palestinerne i Jerusalem har fått det enda mer vanskelig, muren har blitt lengre, Gaza har blitt omgjort til verdens største fengsel, unge palestinere er satt i fengsel av Israel uten dom og palestinsk økonomi har blitt knust. Likevel lever palestinerne videre. De åpner nye butikker og kafeer. De fortsetter å gå på skole. De engasjerer seg.

Fredsprosessen er nå inne i en kritisk fase. President Abbas har gjort det klart at de ikke vi forhandle med Israel hvis byggingen av nye bosettinger ikke stanses. Det skulle bare mangle. Israel har vist med all tydelighet at de ikke retter seg etter internasjonal lov og rett. De bryr seg lite om hva verdenssamfunnet krever av dem. Betyr det at alt håp er ute? Nei, bare spør palestinerne om det. Ingen der vil si at de har gitt opp. De har fortsatt håp om fred, at det endelig blir morgen i det palestinske landet deres.

Jeg tror Norge kan spille en rolle. Vi har nære bånd med søsterpartiet vårt i Fateh og vi tilhører ikke stormaktsblokkene. Vi kan ikke løse konflikten alene. Men vi kan bidra med ideer og våre erfaringer fra alle de årene landet vårt og partiet vårt har engasjert seg i konflikten.

Noen bilder jeg tok på turen;

Moské, Jesu grav, palestinske skolebarn i Hebron, møte med Statsminister Fayyad og President Abbas, midtøsten-utsending Tony Blair og rasistiske skjellsord mot palestinerne.

Til kamp for likestilling!

Les også mitt innlegg om foreldrepermisjon på Dagsavisens nye meninger her

Reformlusta i oljeriket - intervju med Frihet

Publiserer et intervju med vår svenske søsterorganisasjon, SSU sitt medlemsblad, Frihet. Tema er fordommer, EU og oljepengene for å nevne noe.

Reformlusta i oljeriket
skrevet av Daniel Mathisen

AUF, det socialdemokratiska ungdomsförbundet i Norge, valde nyligen sin första öppet homosexuella ordförande. Nu vill förbundet driva på för nya reformer.
- Norge ska bli en röst för internationell solidaritet, säger Eskil Pedersen, ny ordförande.

Eskil Pedersen satt och tryckte i ett rum bakom själva kongresslokalen minuterna innan resultatet från valet av ny ordförande offentliggjordes. Strax därefter fick han ett sms: han hade vunnit ordförandestriden. Med två rösters skillnad.
- Jag var extremt nervös och kunde knappt sitta stilla. När resultatet väl släpptes blev jag förstås oerhört glad, men också ödmjuk inför uppgiften.
- För att visa att jag menar allvar med att leda hela förbundet valde jag att tillsätta min motståndare som vice ordförande. Dessutom kommer jag att besöka alla hundra klubbar inom ett år, säger han.

Han har tidigare varit aktiv i regionen Telemark, närmare bestämt i staden Skien, och är stolt över att vara AUF:s första ordförande som är homosexuell.
- Det är viktigt att mångfalden i Norge även avspeglar sig i de politiska församlingarna. Här i Oslo, där jag bor, är det förhållandevis tolerant men i glesbygden kan det vara väldigt inskränkt.

Hvis du er interessert i å lese mer kan du sjekke ut resten av intervjuet her

Legg ned pelsdyrnæringa!

Mange reagerer kraftig på bildene fra norske pelsdyrfarmer som viser at dyr i fangenskap lider. På politisk kvarter mandag 1.november lovte jeg kamp fra AUF for at Arbeiderpartiet og det politiske Norge går inn for et forbud mot pelsdyroppdrett.

Pelsdyroppdrett er uetisk, og det er også dårlig og ulønnsom næringspolitikk, fordi vi må subsidiere driften.

Sjekk ut debatten på politisk kvarter mot landbruksministeren her; http://nettradio.nrk.no/default.php?kanal=p1

søk på “politisk” og velg Politisk Kvarter 1.november 2010.

Hvordan vil du at bloggen min skal være?

Om en ukes tid blir det igjen fart på bloggen min. Fram til da vil jeg gjerne ha innspill fra dere på hva dere vil at jeg skal bruke bloggen til.

Hvor ofte bør jeg oppdatere bloggen?

Skal jeg skrive kortere om dagsaktuelle saker eller lengre kommentarer til saker AUF og jeg er opptatt av?

Hva synes dere om videoblogginnlegg?

Skriv inn dine kommentarer her – jeg gleder meg til mer fast blogging framover!