Viser arkivet for stikkord 22juli

En ny test for Norge

Av AUF-leder Eskil Pedersen

Siden 22.juli 2011 har vi som enkeltmennesker og nasjon gjentatte ganger blitt testet.
De fryktelige første dagene, vår politiske og folkelige reaksjon, fengslingsmøtene, tilregnelighetsspørsmålet og mediadekningen er eksempler på det. Jeg mener vi har bestått dem.

16.april starter rettsaken. En rettsak vi ikke har sett maken til i vårt lands historie. Igjen blir vi satt på prøve. Også denne gang må vi bestå.

Det har gått over 8 måneder siden en høyreekstrem terrorist forsøkte å utslette en hel generasjon AUFere. Han drepte 77 uerstattelige mennesker på Utøya og i regjeringskvartalet. Når jeg får ro til å reflektere er det fortsatt nesten umulig å fatte at det var oss som ble rammet.

8 måneder kan føles lenge for noen. Og vi som var der merker godt at samfunnet har gått videre. 22.juli omtales på en annen måte, det er litt lettere å snakke om, Norge har til en viss grad vent seg til tanken om hendelsene som utspant seg den fredagen i fellesferien. Å klare å venne seg til tanken om selv det mest grusomme er en forutsetning for å gi videre. Derfor er det også grunnleggende veldig bra at ting normaliseres. Samtidig er 8 måneder for mange av oss som stod midt oppe i det, ikke spesielt lang tid. Og under rettsaken vil grusomhetene igjen komme til overflaten, og de 8 månedene, som også har leget våre sår vil fordunste: vi vil bli dratt tilbake til den forferdelige dagen i fjor sommer.

Kjære Norge, nå trenger vi dere igjen. Vi trenger den medmenneskeligheten, det engasjementet og det samholdet vi viste hverandre etter terroren i fjor.

De nærest berørte av 22.juli har ulike behov. Noen vil skjermes for å kunne konsentrere seg om skole og arbeid. Andre ønsker å få med seg mye av rettsaken for å finne ro og for å kunne gå videre.

Det vikigste vi sammen kan gjøre de 10 ukene rettsaken pågår tror jeg er at å se hverandre og huske på hva som gjorde Norges terrorreaksjon unik: Et fokus på det gode, ikke det onde.

Det vi gjorde etter 22.juli handlet ikke først og fremst om å være enige i alt – eller å unngå vanskelige spørsmål. Det handlet om den enkle omsorgen, det å gi hverandre en klem, vise andre omtanke ved å gjøre noe godt for andre.

Og det handlet om å ta felles ansvar mot demokratiets fiender. Et felles kall for å bevare våre grunnleggende friheter, om å engasjere seg for noe som er større enn oss selv.

Det er verdier – det er en væremåte – vi som medmennesker også kan ha med oss i dag. Kynikerne vil at alt skal være som det var før 22.juli, mange mener sikkert at lite er forandret. Jeg er ikke så sikker på at det er sant. Jeg tror at Norge fortsatt har det i seg. Jeg tror vi kan løfte fram et engasjement for medmennesker igjen. Jeg tror vi trenger det som nasjon, og jeg vet at mange av de overlevende og etterlatte trenger det som enkeltmennesker.

Det som ikke har endret seg er vår evne til å ta de vanskelige debattene.
Men mange av de debattene som ble startet etter 22.juli er langt fra fullført. Vi trenger å snakke om hvordan vi bevarer et åpent samfunn med tillitt og gjennomsiktighet. Vi må diskutere hvordan vi skal ta de reelle truslene mot Norge på alvor uten å kompromisse med personvern og grunnleggende menneskerettigheter. Det politiske Norge må med mer enn ord ønske velkommen og ta i bruk det fantastiske engasjementet ungdomsorganisasjonene nå opplever, slik at vi kan sikre at det blir en langvarig kvalitet ved det norske samfunnet.

Kampen for å knekke de holdningene som gjerningsmannen stod for og som flere deler er langt ifra over. Det handler ikke om hvorvidt vi skal ha debatt om innvandring og inkludering i Norge, for det skal vi selvsagt ha. Men det handler om hvordan vi bekjemper udemokratiske krefter som sprer hat mot våre medmennesker i Norge og resten av verden. AUF står klar i dugnaden mot disse holdningene, med en tung slagside av alvor i vårt engasjement.

Det er utfordrende at 22.juli satte i gang debatter vi kanskje ikke ville ha fått uten angrepet. Vi vil ikke la oss styre av terror. Samtidig må vi trekke noe konstruktivt ut av ondskapen. Derfor må vi fortsette kampen for et vellykket mangfoldig Norge. Derfor bør vi ta debattene om åpenhet og demokrati på alvor, uten at ordene til Jens Stoltenberg, som samlet nasjonen blir misbrukt i enhver politisk debatt.

Rettsaken er vår neste test. Vi kommer til å bestå den som enkeltpersoner og som nasjon. Fordi vi har lært litt hver dag siden 22.juli i fjor. Vi har lært at ondskapen finnes, men at menneskene i Norge makter å mobilisere for hverandre, selv når vi rammes så brutalt. Vi har lært at vi skal være tro mot de rettstatsprinsipper også når det utfordrer rettferdighetsansen vår. Og vi har lært at de politiske uenighetene igjen dominerer debattene, selvom det var samhold på tvers av ideologier som fikk oss gjennom krisen i fjor sommer.

Kjære Norge. Vår felles og sterke tro på verdiene gjerningsmannen angrep gjør at vi består også neste test.

Takk Norge!

Av AUF-leder Eskil Pedersen

Det har gått over 3 måneder siden 22. juli. I den forbindelse har jeg behov for å si takk, og har lyst til å gi noen betraktninger om hvordan angrepet på AUF og det norske demokratiet har påvirket oss. I ukene etter angrepet på regjeringskvartalet og Utøya så vi en massiv mobilisering. Politikk og engasjement ble satt pris på, og begreper som solidaritet og samhold fikk nytt innhold. Kynikerne vil at vi skal tilbake til det gamle og legge denne tiden bak oss. Jeg er uenig. Vi må holde fast det gode Norge hentet fram etter 22.juli, og bringe det med oss inn i fremtiden

I ukene etter terroren reagerte Norge på en bemerkelsesverdig og god måte. Budskapet var at kjærlighet trumfer hat og blomster trumfer kuler. Vi kan kalle det for det norske svaret på terror. Mange tar Norges reaksjonsmåte for gitt. Det bør vi ikke. Det at vi valgte åpenhet og ikke frykt, det at vi valgte samhold og ikke hevn, var politisk bevisste valg. I mange andre land ville den politiske debatten etter et slikt angrep sporet av til å kun handle om terrorbekjempelse, straff, hevn, bevæpning av politi og strengere sikkerhetstiltak. Men Norge vek ikke for frykten eller ga seg over til sinnet. Vi avholdt folkelige markeringer og tok gatene tilbake. Det norske folk sto sammen og sa tydelig ifra: vi lar oss ikke stoppe, vi lar oss ikke true til taushet. Noen vil si at det vi opplevde i ukene etter 22. juli var en parentes, at vi snart vender tilbake til normalen. Til tiden før 22.juli. Selvsagt skal vi sammen ta hverdagen tilbake. Men hverdagen kan bli varmere og mer omsorgsfull enn den var før 22. juli. Vi må huske, vi må lære av det som skjedde og vi må forandre. Vi skal ta hverdagen vår tilbake, men tilbake til hverdagen betyr ikke mindre engasjement, økt frustrasjon eller mindre samhold.

Det norske folk og norske politikere besinnet seg etter 22.juli. Valgkampen fikk handle om de nære ting som valgkamp bør handle om. Det var eldreomsorg, skole, samferdsel og miljø. Jeg vil takke Norge for at det ble sånn, og samtidig komme med en oppfordring: Ikke ta det for gitt, vi må huske at vi valgte det slik. Flere spør nå om det blir mer demokrati og åpenhet i Norge eller om det kun ble med ambisjonen. Da vil jeg minne om at vi kunne hatt både mindre demokrati og mindre åpenhet i dag, 3 måneder etter 22.juli hvis politikere og folket valgte et annet svar på terroren. Mer demokrati har vi allerede sett i form av tusenvis av nye medlemmer i ungdomspartiene. Det åpne Norge der politikerne går på gata og er lett tilgjengelige er allerede tilbake. Men vi kan likevel ha enda større ambisjoner framover.

Politikken bør også bli viktigere i folks liv og hverdag. Den styrer mer enn hva vi tenker over i det daglige. Når går bussen din? Hvor skal du føde? Hvilken skole ønsker du deg? Trenger vi bibliotek? Bør eldresenteret være åpent hver dag? Dette er ting du bryr deg om, men valgdeltakelsen tyder på at man ikke opplever sammenheng mellom de tingene man bry seg om og det å bruke stemmeretten. Her har politikere, media og samfunnsdebattanter en viktig rolle. Politikere må føre debatter som gir folk tro på politikken, som kan inspirere flere til å tro at politikken er til for å gjøre samfunnet bedre. Men også folk selv må ta ansvar. Jeg håper det engasjementet og det samholdet Norge viste etter 22.juli ikke falmer. Jeg håper folk kan ta med seg engasjementet inn i hverdagen. At folk benytter seg av demokratiet. Det er ikke bare politikernes oppgaver. Dette er en appell til folk flest. Hvis du følte kvelden 22.juli at du også hadde et ansvar for å stå opp mot ekstreme holdninger og bevare demokratiet, har du et like stort ansvar for det i dag.

Det virker som om ungdom i større grad har tatt med seg engasjementet. Ungdomspartiene opplever en enorm medlemsvekst, og AUF har rekordstore oppmøte på våre samlinger rundt om i landet. Jeg kan ikke huske så stort oppmøte på kurs og temamøter som nå. Det ble også en positiv overraskelse da vi fikk se resultatene fra prøvekommuner der 16 og 17-åringene fikk stemme, deres valgdeltakelse lå høyt over 18-åringene sin i valget i 2009. Jeg håper at vi kan ta med oss dette engasjementet, og verdien av politikk inn i framtiden og med oss inn i hverdagen. Da har vi lyktes med noe vesentlig og verdifullt.

Det har gått over tre måneder siden Norge og AUFs øy ble angrepet. Det er en uendelig lang liste over enkeltpersoner og organisasjoner som fortjener en takk, og jeg kan dessverre ikke takke alle her. Men la meg trekke fram noen eksempler:

Norsk folkehjelp har lenge vært en viktig og nær samarbeidspartner for AUF. Både i store og viktige internasjonale spørsmål, men også av mer praktisk art. Folkehjelpa har i årevis hatt mineryddingskurs på Utøya for deltagerne, og de har vært tilstede som hjelpemannskap under leiren. Det var de også i år. Ingen kunne ane hvor viktig de skulle bli for oss. De reddet liv. De hjalp ungdommer i en fortvilet situasjon. De mistet også en av sine egne. Fra bunnen av våre hjerter takker hele AUF Norsk folkehjelp. Dere har vist hva solidaritet betyr i praksis.

For AUF er det å ta Utøya tilbake utrolig viktig. Det blir et stort og omfattende arbeid. Derfor er det fantastisk å få så mye drahjelp som vi har fått. Fra de store giverne som har gitt millionbeløp, til de som har gitt mindre summer etter å ha holdt loddsalg eller innsamlinger. Vi har for eksempel fått 75.000 av Holeværingen håndballklubb. Også fagbevegelsen har gitt fantastiske bidrag til Utøya. Vi er uendelig takknemlige. Utøyafondet har fått bidrag fra bedrifter, fra enkeltpersoner, fra lag og organisasjoner. Denne støtten gjør at vi kan gå inn i framtida med større håp. Det er viktig for kommende AUF-generasjoner, men det er også viktig for de enkeltpersonene som AUF består av i dag og som har som drøm om å igjen fylle øya vår med det samme engasjementet og den samme gleden som vi opplevde før 22.juli. Tusen takk alle sammen.

Vår oppfordring til alle er: Fortsett å bry dere. Jeg håper vi alle kan ta med oss engasjementet, medfølelsen og styrken vi alle viste hverandre etter 22. juli. Det vil være mange synsere som sier at rosetogene og følelsen blant oss kort tid etter 22.juli var noe forbigående. Men alle vi andre kan trosse det budskapet. Vi kan gjøre Norge til noe flottere hvis vi selv vil. La det bli kjent som det norske svaret på terror.