Viser arkivet for stikkord palestina

Anerkjenn Palestina som stat

På trykk i Klassekampen torsdag 14.juli 2011.

På telefon fra Sosialistinternasjonalen sitt møte i Aten og Hellas lover jeg Klassekampen å skrive om den økonomiske krisen. Men tankene mine går bare til Gaza, som jeg besøkte i desember 2006, med sønderknuste hus og dyp fattigdom.

Preget av borgerkrigen, Israels massive bombing og nå den folkerettsstridige blokaden. Over 60 år med okkupasjon har gått. Intifadaene, bosettingene og muren. Jeg ble politisk aktiv i 1999. Siden da har alt blitt mye verre. På litt over ti år er det israelske arbeiderpartiet og fredsbevegelsen nær sagt knust. Respekt for folkeretten blir mindre for hver krig Israel iverksetter mot nabofolket. Hvitt fosfor på en hardt prøvet befolkning på Gaza og drap på sivile aktivister i internasjonalt farvann er eksempler i nær tid. Spørsmålet mange av oss har stilt lenge er selvsagt, når er det nok? Er det i det hele tatt noe Israel kan gjøre uten å slippe unna med det?

Norsk midtøstenpolitikk tidlig på 90-tallet, også da med Arbeiderparti-regjering ga suksess. Men den gang hadde norske politikere med fredsønske, også en politisk motpart i Israel, som hadde et uttalt mål om fred, og en vilje til å gjøre noen offer for at det kunne realiseres.

Det var mulig å være brubygger mellom israelske og palestinske ledere. De snakket nok ikke samme språk alltid, men de var på samme planet. I dag vil selv en utenriksminister fra Fremskrittspartiet ha vanskelig med å finne en meningsfelle i israelsk politikk. Tidlig på 90-tallet fantes det også en folkelig støtte til fredsforhandlinger og til to stater. I 2011 svarer stadig færre israelske ungdom at deres liv eller hverdag har noe med palestinerne å gjøre. Likegyldigheten rår. Med det som utgangspunkt er det på høy tid å diskutere vår politikk. Norge lever i stor grad fortsatt på Oslo-avtalen, til tross for at israelske ledere sier at den er død. Fredsinitiativene som kom etter har også vært feilslått: Bush sitt veikart for fred var en blindvei. Men heller ikke Obamas administrasjon har gitt noen et nytt håp. Kanskje heller tvert imot. Derfor mener jeg det er på tide å tenke nytt. Vi trenger et internasjonalt samfunn som setter makt bak sine fordømmelser av israelsk framferd. Da må vi selv bli en del av det.

AUFs landsmøte i 2010 vedtok for første gang at vi ønsker en ensidig norsk økonomisk boikott av Israel, etter at vi lenge har tatt til ordet for en internasjonal initiert boikott. Kanskje det er et uttrykk for at vi er lei av «business as usual»? Sør-Afrika-sammenlikningen er umulig å unngå. Hva er forskjellen den gang og da? Åpenbart flere ting, blant annet et Vesten der USA ikke har vært på lag med progressive frihetsforkjempere. Men betyr det at økonomiske virkemidler mot Israel ikke er like rett som mot Sør- Afrika? Svaret er at de fleste vet det vil fungere. Det er kun politikk, ikke diskusjoner om effekten som stopper oss fra å bruke dette virkemidlet. Jeg er ikke imot at norske regjeringer i framtida skal snakke med israelske regjeringer. Men å la være å gjøre noe riktig for palestinerne i frykt for å miste nærhet til regjeringsmedlemmer i dagens politiske Israel er noe ganske annet. Det kan jeg ikke se at vi har noe igjen for.

I høst kan dynamikken i midtøstenkonflikten endres når generalforsamlingen i FN mest sannsynlig vil stemme over forslaget om å anerkjenne Palestina som en selvstendig stat. Noen mener det er en tom symbolhandling. Det kan det vise seg å bli. Men kan det bli stort verre enn i dag? Det er de som er mest pro-Israel som advarer sterkest mot forslaget om anerkjennelse. Det er et godt tegn. AUF forventer at Norge fram til høstens generalforsamling og ikke minst de avgjørende ukene og dagene i New York tydelig støtter opp om forslaget. Det er på tide å tenke nytt. La oss prøve en mer aktivistisk midtøstenpolitikk.