Verdikampen

Kronikk på trykk i VG torsdag 28.mars 2013.

«2013 skal bli et jubelår. Altfor mye har gått i feil retning i Norge de siste årene. Mange er bekymret for landet vårt. Det fundamentet Norge har vært bygget på og de verdiene som har bevart oss som nasjon blir utfordret hver dag. Men nå skal det snu. Vi tror 2013 blir et jubelår – en ny begynnelse.» Slik er beskrivelsen av arrangementet «Oslo symposium» som kaller seg en viktig verdimønstring og som arrangeres i Oslo i dag. Hanne Nabintu Herland, Knut Arild Hareide, Siv Jensen, Anita Apelthun Sæle, Erna Solberg og Nina Karin Monsen er blant talerne. De skal snakke om det de kaller bærekraftige verdier, Israel, og avslutter samlingen med et nasjonalt vekkelsesmøte. En av initiativtakerne, redaktøren i den kristenkonservative avisa Norge I DAG, Bjarte Ystebø som jobber for et regjeringsskifte til høsten sier til avisa Dagen at »Etter syv år med den rødgrønne regjeringen er det ikke så mange igjen som går aktivt til kirken og fortsatt heier på denne regjeringen.» Han mener regjeringen fører en kamp mot kristendommen i samfunnet.

Er beskyldningene om at Norge avkristnes fra verdikonservative vel så mye et uttrykk for at man misliker at andre religioner også tar mer synlig plass i det norske mangfoldige samfunnet? Feiring av muslimenes høytid Id viser oss tydeligere for hvert år som går at mange tilhører andre trossamfunn enn de kristne. Vi vil i stadig større omfang også møte nye debatter. Om for eksempel hodeplagg i det offentlige rom og bønnerom ved skoler.

Det pågår en verdi- og kulturkamp i mange samfunn. I USA har vi sett det i flere år. Obamas og demokratene sin progressive koalisjon av ungdom, kvinner, homofile, minoriteter, progressive i alle aldre står mot Tea Party-bevegelsens verdikonservative og stadig aldrende bevegelse. I valget i november var det tydelig å se skiftet i verdier. En amerikansk president kunne vinne et valg og samle et flertall på et budskap om like rettigheter for homofile, kvinners rett til abort og minoriteters likeverd i samfunnet.

Samme dag som Obama ble innsatt for andre gang kom jeg i prat med en amerikaner som trakk parallellen til Norge og det han kalte vår verdikamp. Han har rett i at vi på flere områder står i samme kamp her hjemme. Vi så det tydelig i 2009 da den rødgrønne regjeringen gjorde slutt på en historisk urettferdighet og innførte en felles ekteskapslov for homofile og heterofile. En hyllest til ekteskapet. Men ikke alle hyllet den nye loven. Jeg husker busslastene med verdikonservative som fylte Youngstorget i avsky mot at homofile skulle kunne få gifte seg. Mailboksene til stortingsrepresentanter og andre politikere ble spammet daglig med advarsler om alle stedene med unntak av himmelen vi ville havne hvis loven ble vedtatt.

De siste månedene har vi sett noe av det samme på nytt. Debatten om hva norsk kultur er og om den er truet. De fleste har sett at debatten for mange først og fremst handler om bakgrunnen til vår kulturminister. Det mangfoldige Norge støttes ikke av alle.

Abortloven, drevet fram av tøffe kvinner på 60- og 70-tallet, har hatt et stort flertall bak seg i Stortinget i mange år nå. Fortsatt kjemper KrF og sine kjernetropper imot. Dessverre har også partiledelsen og programkomiteen i Høyre gått inn for å innskrenke deler av dagens lov. Nye slag om assistert befruktning og eggdonasjon står for tur. Disse sakene kommer helt sikkert til å bli debattert – og brukt som eksempler på rødgrønn «avkristning» av landet hos Oslo Symposium.

Regjeringen er ikke i kamp mot kristendom eller andre religioner. Full religionsfrihet er en bærebjelke i et moderne demokrati. Arbeiderpartiet har mange kristne tillitsvalgte, og i kirken er de progressive kreftene mange. Verdikonservative er selvsagt i sin fulle rett til å arrangere denne konferansen og mobilisere det de kan mot den rødgrønne regjeringen. Samtidig er det til inspirasjon for alle oss andre, som er stolte over de framskrittene vi har gjort i verdispørsmål de siste 8 årene.

Valget i 2013 blir et retningsvalg mellom velferd og skattekutt. Mellom offentlig skole og helse eller privatisering. Men valget blir også et tydelig retningsvalg av verdier. Det blir en verdikamp. Vi har ikke tenkt til å sitte stille å se på at de kreftene som har kjempet imot alle framskritt vi har gjort de siste 8 årene, skal få ta over styringen av landet.

Oslo symposium har rett i at 2013 blir et jubelår. Vi er mange som skal gjøre det vi kan for at det fortsatt blir et jubelår for kvinners likestilling, homofiles stilling i samfunnet og Norge som et progressivt samfunn med moderne verdier.

Barna først

Denne sommeren kommer stortingsmeldingen om barn på flukt. Den har AUF jobbet lenge med. Vi har vært tydelige på at barns hensyn må vektlegges tyngre enn i dag. Vi mener barn som har bodd her i svært lang tid, mange hele livet, bør få bli. Vi har ikke vært for et amnesti, der de barna som i dag har nådd overskriftene i avisene skal få bli. Det er en for tilfeldig ordning. Hva da med de barna som om 5 år igjen vil være i samme situasjon? Nei, vi må lage regler som er like for alle, som står seg over tid, slik at tilliten til asylinstituttet består og at også de som ikke har sterke talspersoner behandles rettferdig.

Noen ganger i politikken vinner man en absolutt seier i den ene eller andre retningen. Det gjorde AUF da det ble innført gratis skolebøker i videregående skole, da bistanden nådde 1 prosent av statsbudsjettet, og da ekteskapsloven ble innført. Men ofte handler politikk om å kjempe hardt for det man tror på så politikken kan dras i den retningen man ønsker. Man får det kanskje ikke 100 prosent som man vil, men resultatet blir bedre. Slik vil jeg oppsummere stortingsmeldingen om barn på flukt.

Allerede i dag slår regelverket fast at barns beste skal tillegges stor vekt. Også hvor lenge barn har vært i Norge skal telle sterkt når utlendingsmyndighetene tar stilling til om et barn, en familie skal få opphold. Likevel har vi gjennom de siste årene sett mange eksempler på at dette ofte ikke holder. Vi hører historier som gjør det vanskelig for mange av oss å forstå at vi har funnet den rette balansen mellom streng og rettferdig asylpolitikk. Dette tar nå den rødgrønne regjeringen etter press fra blant annet AUF, initiativ til å gjøre noe med. Regelverket skal klargjøres og barns beste skal prioriteres.
Barns alder og samlet oppholdstid i Norge skal stå sentralt. Om barn har gått i barnehage og skole, om barnet snakker norsk, deltar i fritidsaktiviteter og på andre måter er en del av det norske samfunnet og fellesskapet skal være en viktig del av vurderingen framover.

Klargjøringen av hensynet til barn når søknader behandles betyr ikke at alle asylbarn får bli, verken i dag eller i framtida. Men stortingsmeldingen vil gi utlendingsmyndighetene som behandler sakene tydeligere regler å forholde seg til og det vil bety at flere barn får bli enn i dag.

Vi er derimot ikke i mål. AUF vil fortsette å jobbe for en mer human asylpolitikk. Vi mener flere må få muligheten til å jobbe så lenge de er i Norge, at vi må få mer aktivitetstilbud på asylmottak og raskere bosetting, samt en tydelig økning av antall kvoteflyktninger. Det vil vi fortsette å jobbe for.

Mange har jobbet lenge og hardt for å gjøre asylpolitikken mer rettferdig spesielt ovenfor barna. Også i andre partier. Saken har vakt stort engasjement. Det er jeg utrolig glad for. Det vitner om en solidaritet som vi trenger i politikken. Jeg er utrolig stolt over jobben AUFerne har gjort over hele landet. Vi har stilt tøffe krav til regjeringen, vi har hatt medieutspill, vi har gått i demonstrasjonstog, vi har holdt appeller, og vi har jobbet konstruktivt på årsmøter i Arbeiderpartiet over hele landet. Det har vært uenighet også i mitt eget parti. Ingen har vunnet en absolutt seier i den ene eller andre retningen. Men vår innsats har skjøvet stortingsmeldingen i riktig retning. Den sier at barna kommer først. Og derfor nytter det å drive med politisk arbeid.

En ny test for Norge

Av AUF-leder Eskil Pedersen

Siden 22.juli 2011 har vi som enkeltmennesker og nasjon gjentatte ganger blitt testet.
De fryktelige første dagene, vår politiske og folkelige reaksjon, fengslingsmøtene, tilregnelighetsspørsmålet og mediadekningen er eksempler på det. Jeg mener vi har bestått dem.

16.april starter rettsaken. En rettsak vi ikke har sett maken til i vårt lands historie. Igjen blir vi satt på prøve. Også denne gang må vi bestå.

Det har gått over 8 måneder siden en høyreekstrem terrorist forsøkte å utslette en hel generasjon AUFere. Han drepte 77 uerstattelige mennesker på Utøya og i regjeringskvartalet. Når jeg får ro til å reflektere er det fortsatt nesten umulig å fatte at det var oss som ble rammet.

8 måneder kan føles lenge for noen. Og vi som var der merker godt at samfunnet har gått videre. 22.juli omtales på en annen måte, det er litt lettere å snakke om, Norge har til en viss grad vent seg til tanken om hendelsene som utspant seg den fredagen i fellesferien. Å klare å venne seg til tanken om selv det mest grusomme er en forutsetning for å gi videre. Derfor er det også grunnleggende veldig bra at ting normaliseres. Samtidig er 8 måneder for mange av oss som stod midt oppe i det, ikke spesielt lang tid. Og under rettsaken vil grusomhetene igjen komme til overflaten, og de 8 månedene, som også har leget våre sår vil fordunste: vi vil bli dratt tilbake til den forferdelige dagen i fjor sommer.

Kjære Norge, nå trenger vi dere igjen. Vi trenger den medmenneskeligheten, det engasjementet og det samholdet vi viste hverandre etter terroren i fjor.

De nærest berørte av 22.juli har ulike behov. Noen vil skjermes for å kunne konsentrere seg om skole og arbeid. Andre ønsker å få med seg mye av rettsaken for å finne ro og for å kunne gå videre.

Det vikigste vi sammen kan gjøre de 10 ukene rettsaken pågår tror jeg er at å se hverandre og huske på hva som gjorde Norges terrorreaksjon unik: Et fokus på det gode, ikke det onde.

Det vi gjorde etter 22.juli handlet ikke først og fremst om å være enige i alt – eller å unngå vanskelige spørsmål. Det handlet om den enkle omsorgen, det å gi hverandre en klem, vise andre omtanke ved å gjøre noe godt for andre.

Og det handlet om å ta felles ansvar mot demokratiets fiender. Et felles kall for å bevare våre grunnleggende friheter, om å engasjere seg for noe som er større enn oss selv.

Det er verdier – det er en væremåte – vi som medmennesker også kan ha med oss i dag. Kynikerne vil at alt skal være som det var før 22.juli, mange mener sikkert at lite er forandret. Jeg er ikke så sikker på at det er sant. Jeg tror at Norge fortsatt har det i seg. Jeg tror vi kan løfte fram et engasjement for medmennesker igjen. Jeg tror vi trenger det som nasjon, og jeg vet at mange av de overlevende og etterlatte trenger det som enkeltmennesker.

Det som ikke har endret seg er vår evne til å ta de vanskelige debattene.
Men mange av de debattene som ble startet etter 22.juli er langt fra fullført. Vi trenger å snakke om hvordan vi bevarer et åpent samfunn med tillitt og gjennomsiktighet. Vi må diskutere hvordan vi skal ta de reelle truslene mot Norge på alvor uten å kompromisse med personvern og grunnleggende menneskerettigheter. Det politiske Norge må med mer enn ord ønske velkommen og ta i bruk det fantastiske engasjementet ungdomsorganisasjonene nå opplever, slik at vi kan sikre at det blir en langvarig kvalitet ved det norske samfunnet.

Kampen for å knekke de holdningene som gjerningsmannen stod for og som flere deler er langt ifra over. Det handler ikke om hvorvidt vi skal ha debatt om innvandring og inkludering i Norge, for det skal vi selvsagt ha. Men det handler om hvordan vi bekjemper udemokratiske krefter som sprer hat mot våre medmennesker i Norge og resten av verden. AUF står klar i dugnaden mot disse holdningene, med en tung slagside av alvor i vårt engasjement.

Det er utfordrende at 22.juli satte i gang debatter vi kanskje ikke ville ha fått uten angrepet. Vi vil ikke la oss styre av terror. Samtidig må vi trekke noe konstruktivt ut av ondskapen. Derfor må vi fortsette kampen for et vellykket mangfoldig Norge. Derfor bør vi ta debattene om åpenhet og demokrati på alvor, uten at ordene til Jens Stoltenberg, som samlet nasjonen blir misbrukt i enhver politisk debatt.

Rettsaken er vår neste test. Vi kommer til å bestå den som enkeltpersoner og som nasjon. Fordi vi har lært litt hver dag siden 22.juli i fjor. Vi har lært at ondskapen finnes, men at menneskene i Norge makter å mobilisere for hverandre, selv når vi rammes så brutalt. Vi har lært at vi skal være tro mot de rettstatsprinsipper også når det utfordrer rettferdighetsansen vår. Og vi har lært at de politiske uenighetene igjen dominerer debattene, selvom det var samhold på tvers av ideologier som fikk oss gjennom krisen i fjor sommer.

Kjære Norge. Vår felles og sterke tro på verdiene gjerningsmannen angrep gjør at vi består også neste test.

Lekkasjer og Aftenposten

Aftenposten lager i dag en sak basert på lekkede avhør av Utøya-overlevende. Det er første gang noen gjør det i denne saken.

Personlig gjør det fryktelig vondt å oppleve at Aftenposten lager en sak basert på blant annet mitt taushetsbelagte avhør der jeg, trodde jeg, ga fortrolig informasjon for å hjelpe politiet i etterforskningen av den mest alvorlige kriminalsaken i norsk historie.

Ingen overlevende og ofre i denne saken burde oppleve dette, men jeg er AUF-leder, og skal takle at det har skjedd. Noe annet er alle andre Utøya-ungdom, de som var på båten sammen med meg, og de andre overlevende og ofre. Mange av dem er unge, svært unge. De skal ikke føle frykt for at deres avhør lekkes til media, og at deres personlige historier havner på forsidene av avisene. Aftenposten er, ved å trykke en sak basert på avhør, med på å true rettsprinsippene og Utøya-ofre sin tillit til politiet og rettsystemet.

Jeg mener Aftenposten synker til et nytt nivå i sin dekning i dag –og jeg vil på det sterkeste advare mot at dette fortsetter. Aftenposten har ikke ansvaret for lekkasjen, men Aftenpostens redaktør har tatt beslutningen om å trykke det. Det må Aftenposten ta ansvar for. Hensynet til ofre, hensynet til personvernet og det at det er svært unge mennesker involvert burde talt for at avisa ikke videreformidlet lekkasjen.

Måten avisens journalister har gått fram på ovenfor unge ofre i denne konkrete saken er i tillegg under enhver kritikk. Å ringe eller maile ofre før saken publiseres med et eneste spørsmål – om vedkomne ønsker å være anonym eller ikke – er å lure ungdom til å godta premisset om at saken kan trykkes og å skyve redaktøransvaret over på ofrene. Dette er en journalistisk metode som ikke er Aftenposten verdig.

Denne saken reiser også alvorlige, prinsippielle spørsmål utover denne konkrete saken – og det er offerets tillit til rettssystem og politi. Vi kan ikke ha det sånn i Norge at fremtidige ofre i alvorlige saker, som har stor medieinteresse skal føle frykt for om deres avhør tilflyter offentligheten. Dette må politiet ta ansvar for og jeg forventer at politiet etterforsker denne lekkasjen.

Takk Norge!

Av AUF-leder Eskil Pedersen

Det har gått over 3 måneder siden 22. juli. I den forbindelse har jeg behov for å si takk, og har lyst til å gi noen betraktninger om hvordan angrepet på AUF og det norske demokratiet har påvirket oss. I ukene etter angrepet på regjeringskvartalet og Utøya så vi en massiv mobilisering. Politikk og engasjement ble satt pris på, og begreper som solidaritet og samhold fikk nytt innhold. Kynikerne vil at vi skal tilbake til det gamle og legge denne tiden bak oss. Jeg er uenig. Vi må holde fast det gode Norge hentet fram etter 22.juli, og bringe det med oss inn i fremtiden

I ukene etter terroren reagerte Norge på en bemerkelsesverdig og god måte. Budskapet var at kjærlighet trumfer hat og blomster trumfer kuler. Vi kan kalle det for det norske svaret på terror. Mange tar Norges reaksjonsmåte for gitt. Det bør vi ikke. Det at vi valgte åpenhet og ikke frykt, det at vi valgte samhold og ikke hevn, var politisk bevisste valg. I mange andre land ville den politiske debatten etter et slikt angrep sporet av til å kun handle om terrorbekjempelse, straff, hevn, bevæpning av politi og strengere sikkerhetstiltak. Men Norge vek ikke for frykten eller ga seg over til sinnet. Vi avholdt folkelige markeringer og tok gatene tilbake. Det norske folk sto sammen og sa tydelig ifra: vi lar oss ikke stoppe, vi lar oss ikke true til taushet. Noen vil si at det vi opplevde i ukene etter 22. juli var en parentes, at vi snart vender tilbake til normalen. Til tiden før 22.juli. Selvsagt skal vi sammen ta hverdagen tilbake. Men hverdagen kan bli varmere og mer omsorgsfull enn den var før 22. juli. Vi må huske, vi må lære av det som skjedde og vi må forandre. Vi skal ta hverdagen vår tilbake, men tilbake til hverdagen betyr ikke mindre engasjement, økt frustrasjon eller mindre samhold.

Det norske folk og norske politikere besinnet seg etter 22.juli. Valgkampen fikk handle om de nære ting som valgkamp bør handle om. Det var eldreomsorg, skole, samferdsel og miljø. Jeg vil takke Norge for at det ble sånn, og samtidig komme med en oppfordring: Ikke ta det for gitt, vi må huske at vi valgte det slik. Flere spør nå om det blir mer demokrati og åpenhet i Norge eller om det kun ble med ambisjonen. Da vil jeg minne om at vi kunne hatt både mindre demokrati og mindre åpenhet i dag, 3 måneder etter 22.juli hvis politikere og folket valgte et annet svar på terroren. Mer demokrati har vi allerede sett i form av tusenvis av nye medlemmer i ungdomspartiene. Det åpne Norge der politikerne går på gata og er lett tilgjengelige er allerede tilbake. Men vi kan likevel ha enda større ambisjoner framover.

Politikken bør også bli viktigere i folks liv og hverdag. Den styrer mer enn hva vi tenker over i det daglige. Når går bussen din? Hvor skal du føde? Hvilken skole ønsker du deg? Trenger vi bibliotek? Bør eldresenteret være åpent hver dag? Dette er ting du bryr deg om, men valgdeltakelsen tyder på at man ikke opplever sammenheng mellom de tingene man bry seg om og det å bruke stemmeretten. Her har politikere, media og samfunnsdebattanter en viktig rolle. Politikere må føre debatter som gir folk tro på politikken, som kan inspirere flere til å tro at politikken er til for å gjøre samfunnet bedre. Men også folk selv må ta ansvar. Jeg håper det engasjementet og det samholdet Norge viste etter 22.juli ikke falmer. Jeg håper folk kan ta med seg engasjementet inn i hverdagen. At folk benytter seg av demokratiet. Det er ikke bare politikernes oppgaver. Dette er en appell til folk flest. Hvis du følte kvelden 22.juli at du også hadde et ansvar for å stå opp mot ekstreme holdninger og bevare demokratiet, har du et like stort ansvar for det i dag.

Det virker som om ungdom i større grad har tatt med seg engasjementet. Ungdomspartiene opplever en enorm medlemsvekst, og AUF har rekordstore oppmøte på våre samlinger rundt om i landet. Jeg kan ikke huske så stort oppmøte på kurs og temamøter som nå. Det ble også en positiv overraskelse da vi fikk se resultatene fra prøvekommuner der 16 og 17-åringene fikk stemme, deres valgdeltakelse lå høyt over 18-åringene sin i valget i 2009. Jeg håper at vi kan ta med oss dette engasjementet, og verdien av politikk inn i framtiden og med oss inn i hverdagen. Da har vi lyktes med noe vesentlig og verdifullt.

Det har gått over tre måneder siden Norge og AUFs øy ble angrepet. Det er en uendelig lang liste over enkeltpersoner og organisasjoner som fortjener en takk, og jeg kan dessverre ikke takke alle her. Men la meg trekke fram noen eksempler:

Norsk folkehjelp har lenge vært en viktig og nær samarbeidspartner for AUF. Både i store og viktige internasjonale spørsmål, men også av mer praktisk art. Folkehjelpa har i årevis hatt mineryddingskurs på Utøya for deltagerne, og de har vært tilstede som hjelpemannskap under leiren. Det var de også i år. Ingen kunne ane hvor viktig de skulle bli for oss. De reddet liv. De hjalp ungdommer i en fortvilet situasjon. De mistet også en av sine egne. Fra bunnen av våre hjerter takker hele AUF Norsk folkehjelp. Dere har vist hva solidaritet betyr i praksis.

For AUF er det å ta Utøya tilbake utrolig viktig. Det blir et stort og omfattende arbeid. Derfor er det fantastisk å få så mye drahjelp som vi har fått. Fra de store giverne som har gitt millionbeløp, til de som har gitt mindre summer etter å ha holdt loddsalg eller innsamlinger. Vi har for eksempel fått 75.000 av Holeværingen håndballklubb. Også fagbevegelsen har gitt fantastiske bidrag til Utøya. Vi er uendelig takknemlige. Utøyafondet har fått bidrag fra bedrifter, fra enkeltpersoner, fra lag og organisasjoner. Denne støtten gjør at vi kan gå inn i framtida med større håp. Det er viktig for kommende AUF-generasjoner, men det er også viktig for de enkeltpersonene som AUF består av i dag og som har som drøm om å igjen fylle øya vår med det samme engasjementet og den samme gleden som vi opplevde før 22.juli. Tusen takk alle sammen.

Vår oppfordring til alle er: Fortsett å bry dere. Jeg håper vi alle kan ta med oss engasjementet, medfølelsen og styrken vi alle viste hverandre etter 22. juli. Det vil være mange synsere som sier at rosetogene og følelsen blant oss kort tid etter 22.juli var noe forbigående. Men alle vi andre kan trosse det budskapet. Vi kan gjøre Norge til noe flottere hvis vi selv vil. La det bli kjent som det norske svaret på terror.

Anerkjenn Palestina som stat

På trykk i Klassekampen torsdag 14.juli 2011.

På telefon fra Sosialistinternasjonalen sitt møte i Aten og Hellas lover jeg Klassekampen å skrive om den økonomiske krisen. Men tankene mine går bare til Gaza, som jeg besøkte i desember 2006, med sønderknuste hus og dyp fattigdom.

Preget av borgerkrigen, Israels massive bombing og nå den folkerettsstridige blokaden. Over 60 år med okkupasjon har gått. Intifadaene, bosettingene og muren. Jeg ble politisk aktiv i 1999. Siden da har alt blitt mye verre. På litt over ti år er det israelske arbeiderpartiet og fredsbevegelsen nær sagt knust. Respekt for folkeretten blir mindre for hver krig Israel iverksetter mot nabofolket. Hvitt fosfor på en hardt prøvet befolkning på Gaza og drap på sivile aktivister i internasjonalt farvann er eksempler i nær tid. Spørsmålet mange av oss har stilt lenge er selvsagt, når er det nok? Er det i det hele tatt noe Israel kan gjøre uten å slippe unna med det?

Norsk midtøstenpolitikk tidlig på 90-tallet, også da med Arbeiderparti-regjering ga suksess. Men den gang hadde norske politikere med fredsønske, også en politisk motpart i Israel, som hadde et uttalt mål om fred, og en vilje til å gjøre noen offer for at det kunne realiseres.

Det var mulig å være brubygger mellom israelske og palestinske ledere. De snakket nok ikke samme språk alltid, men de var på samme planet. I dag vil selv en utenriksminister fra Fremskrittspartiet ha vanskelig med å finne en meningsfelle i israelsk politikk. Tidlig på 90-tallet fantes det også en folkelig støtte til fredsforhandlinger og til to stater. I 2011 svarer stadig færre israelske ungdom at deres liv eller hverdag har noe med palestinerne å gjøre. Likegyldigheten rår. Med det som utgangspunkt er det på høy tid å diskutere vår politikk. Norge lever i stor grad fortsatt på Oslo-avtalen, til tross for at israelske ledere sier at den er død. Fredsinitiativene som kom etter har også vært feilslått: Bush sitt veikart for fred var en blindvei. Men heller ikke Obamas administrasjon har gitt noen et nytt håp. Kanskje heller tvert imot. Derfor mener jeg det er på tide å tenke nytt. Vi trenger et internasjonalt samfunn som setter makt bak sine fordømmelser av israelsk framferd. Da må vi selv bli en del av det.

AUFs landsmøte i 2010 vedtok for første gang at vi ønsker en ensidig norsk økonomisk boikott av Israel, etter at vi lenge har tatt til ordet for en internasjonal initiert boikott. Kanskje det er et uttrykk for at vi er lei av «business as usual»? Sør-Afrika-sammenlikningen er umulig å unngå. Hva er forskjellen den gang og da? Åpenbart flere ting, blant annet et Vesten der USA ikke har vært på lag med progressive frihetsforkjempere. Men betyr det at økonomiske virkemidler mot Israel ikke er like rett som mot Sør- Afrika? Svaret er at de fleste vet det vil fungere. Det er kun politikk, ikke diskusjoner om effekten som stopper oss fra å bruke dette virkemidlet. Jeg er ikke imot at norske regjeringer i framtida skal snakke med israelske regjeringer. Men å la være å gjøre noe riktig for palestinerne i frykt for å miste nærhet til regjeringsmedlemmer i dagens politiske Israel er noe ganske annet. Det kan jeg ikke se at vi har noe igjen for.

I høst kan dynamikken i midtøstenkonflikten endres når generalforsamlingen i FN mest sannsynlig vil stemme over forslaget om å anerkjenne Palestina som en selvstendig stat. Noen mener det er en tom symbolhandling. Det kan det vise seg å bli. Men kan det bli stort verre enn i dag? Det er de som er mest pro-Israel som advarer sterkest mot forslaget om anerkjennelse. Det er et godt tegn. AUF forventer at Norge fram til høstens generalforsamling og ikke minst de avgjørende ukene og dagene i New York tydelig støtter opp om forslaget. Det er på tide å tenke nytt. La oss prøve en mer aktivistisk midtøstenpolitikk.

Derfor anmeldte jeg Tybring-Gjedde

Debattinnlegg på trykk i Dagbladet fredag 10.juni

Ekstreme utspill fra Fremskrittspartiet om innvandrere er et sikkert tegn på at valgkampen nærmer seg. Det slår aldri feil, heller ikke i år. Denne våren har det særlig vært stortingspolitikerne Christian Tybring-Gjedde og Per Willy Amundsen som har gjort seg spesielt bemerket. Førstnevnte med påstander om at “innvandrergutter blir hissigere enn norske”, og sistnevnte med utsagn om at muslimer har lavere arbeidsmoral enn andre. Dette ikke bare grenser til rasisme. Det er rasisme.

Tenk bare hvordan vi instinktiv ville ha reagert dersom ordet “muslim” og “innvandrer” hadde vært byttet ut med ordet “jøde” i disse utspillene. Da ville ingen ha vært i tvil om at vi hadde med antisemittisme å gjøre. På samme måte kan det være liten tvil om at vi her står overfor en beslektet form for rasistisk tenkning, såkalt kulturrasisme: Der man før påstod at hudfarge eller gener var nært forbundet med negative egenskaper hos grupper og individer, har man nå byttet ut hudfarge og gener med det som omtales som kultur og religion.

Fremskrittspartiet har i det siste slitt på meningsmålingene, og da hentes alltid rasismen og fremmedfrykten fram. De søker bevisst å skape konflikt og konstruere skiller mellom folk i det norske samfunnet, for så å kunne spille politisk mynt på det. Den retorikken Frp fører er uansvarlig og fullstendig uverdig et parti med ambisjoner om makt. Det er oppskriften på et samfunn preget av mindre samhold, større kløfter, mer mistenksomhet og utrygghet. Det er oppskriften på et samfunn som vil være mindre trivelig å bo i, rett og slett.

Den ekstreme høyresiden er på frammarsj i Europa, og Frp leker med en potensielt og historisk sett svært farlig ild. Vi i AUF krever en rasismefri valgkamp, og vil gjøre alt for å stoppe høyreekstreme ytringer fra enkelte stortingspolitikere.

Derfor har jeg gått til det skritt å anmelde Tybring-Gjedde for brudd på straffelovens rasismebestemmelser. Loven forbyr diskriminerende eller hatefulle ytringer basert på nasjonal eller etnisk opprinnelse. Dette er samtidig et signal fra oss i AUF om at Frp skal ikke slippe billig unna med rasismeleflingen. Ikke nå, ikke i valgkampen. Ikke noen gang. Flere, blant annet i Høyre har angrepet anmeldelsen og kalt den knebling av ytringsfriheten. Nå har det ikke akkurat blitt mindre debatt etter anmeldelsen, og vi møter gjerne FrP til debatt om innvandring og integrering, men krever at den foregår på anstendig måte. Det er dessuten et paradoks at Høyre synes det er verre å anmelde rasistiske uttalelser, enn at deres politiske venner i FrP kommer med rasistiske uttalelser.

AUF vil ta et oppgjør med FrPs forsøk på skape og forsterke konflikter mellom individer og grupper i det norske samfunnet. Det er ikke greit å spille på frykt og fordommer for å mele sin egen politiske kake. Norge skal være ett samfunnsfellesskap. Det flerkulturelle Norge er som ethvert samfunn ikke uten utfordringer og dilemmaer, men det kan ikke velges bort. Vi er alle i samme båt og vi må derfor jobbe sammen for det felles beste. Derfor må også valgkampen handle om samarbeid og samhold, ikke fordommer, frykt og splittelse. Det er AUFs ambisjon.

Lekefeministene

Høyre har begynt å engasjere seg mer i likestillingsspørsmål. Med Julie Voldberg i spissen, kaller de seg for borgerlige feminister. De kunne likegodt kalt seg for lekefeminister. Regel nummer en i politikk er at det ikke holder å være for noe, man må gjøre aktive grep for å oppnå målene sine. Det holder ikke å være for likestilling som Høyre sier de er, når de er imot alle progressive tiltak for å skape et reelt likestilt samfunn.

AUFs landsmøte vedtok i oktober 2010 at vi skulle løfte likestilling og inkludering opp som et av AUFs fire politiske målområder. Det forplikter oss også! Vi må jobbe med likestilling internt i AUF, og vi skal ha den beste og mest nytenkende likestillingspolitikken. Den nye AUF-generasjonen er mer enn nok klare til å revitalisere likestillingsengasjementet i det norske folk. AUF jobber for eksempel for å todele foreldrepermisjonen. Det har allerede skapt masse debatt.

I dag vedtar Stortinget å utvide pappakvoten i foreldrepermisjonen fra 10-12 uker. Et stort løft for et reelt likestilt samfunn. Og det kunne aldri skjedd under en borgerlig regjering. Fordi forskjellen i likestillingspolitikken mellom AUF/de rødgrønne og høyresiden er slående.

Under dekke av ordet valgfrihet vil Høyres kvinneforum ta vekk pappakvoten i foreldrepermisjonen. Ottar og andre radikale kvinnegrupper vil heller ikke gi mer tid til pappa. Jeg synes det er flaut for Høyres kvinneforum og Ottar at de har funnet hverandre i en politisk sak. Spesielt fordi de nå står for er en utrolig gammeldags og likestillingsfiendtlig politikk. Vi veit at likestilling ikke skjer av seg sjøl, vi veit at noen må gå foran. Så når AUF-landsmøtet i fjor vedtok at vi på sikt vil todele foreldrepermisjonen, så er det fordi vi veit at likestilling i praksis krever politikere som tør. Vi tør å fatte politiske vedtak som gir pappaene mer tid med barna sine og som gjør det lettere for mammaene i arbeidslivet. Alle er for like muligheter for menn og kvinner. Men vi skjønner at det ikke holder å være for. Man må gjøre noe med det.

Når lønnsgapet mellom kvinner og menn øker ved fødsel, når det fortsatt i 2010 er normen at kvinnene er hovedomsorgspersonen for barn, så må vi ta grep. Så beskjeden fra AUF til Høyrekvinnene er; dere kan ikke likestilling, dere vil ikke ha likestilling, og skal aldri få styre likestillingspolitikken i Norge.

Lekefeministene i Høyre kan mene. Den rødgrønne regjeringen gjør Norge mer likestilt.

Få inn miljøaktivister i Statoil-styret!

I dag er det generalforsamling i Statoil, som blant annet skal ta stilling til Oljesand-prosjektet i Canada. En allianse av Greenpeace, WWF og andre organisasjoner, blant annet AUF krever at Statoil avslutter det ekstremt miljøfiendtlige prosjektet. Statoil-styret, som tok avgjørelsen om å gå inn i oljesand i utgangspunktet, har ikke overraskende foreslått å avvise forslaget. Og da blir det nok dessverre sånn. Derfor er det på tide å tenke nytt rundt statlig eierskap.

AUF mener det er veldig positivt med et sterkt statlig eierskap i viktige bedrifter som Statoil. Men statlig eierskap må bidra til mer enn at hovedkontoret fortsatt blir i Norge. Det må også bidra til andre samfunnsmessige positive ting. Vi hadde aldri akseptert at store norske selskaper i utlandet bidro til grovt barnearbeid. De få gangene slike ting har blitt avdekket har det umiddelbart blitt ryddet opp. Men oljesandprosjektet overlever hver kritisk debatt selvom det er et overgrep mot kloden vår.

Regjeringen og et bredt flertall på Stortinget har gjort det klart at de ikke ønsker å detaljstyre prosjekter i selskaper hvor staten eier aksjer. Selvom de fleste nok er imot oljesandprosjektet, ønsker de ikke å bruke sin innflytelse til å si nei, fordi da vil det være naturlig å gjøre det også neste gang et kontroversielt prosjekt dukker opp. Det er styret i selskapene som må ta slike avgjørelser sier de. Da får vi også velge et styre som har vett nok til å si nei til oljesand.

Derfor er det på tide med et bedre sammensatt Statoil-styre, hvor det sitter folk som har en annen bakgrunn enn fra oljeindustrien, og som kanskje først og fremst har et engasjement for klima og miljø, framfor størst mulig overskudd. Vi trenger folk som Fredric Hauge og Petter Stordalen i Statoil-styret så noen kan lage klimabråk når resten av gjengen kun ser økonomien.

Det er nok for seint for regjeringen å få inn miljøkrigerne i styret på dagens generalforsamling. Men det er en ny sjanse neste år, da bør det skje endringer.

AUFs bussturne starter i dag!

AUF er klar for valgkamp og i dag starter vår bussturne i Hammerfest som skal ta oss (og den freshe valgkampbussen vår) fra Finnmark i nord, innom alle landets fylker og til Youngstorget i Oslo hvor turneen avsluttes i juni. I over en måned skal AUF besøke små og store steder, ha aksjoner og temamøter, starte opp nye lokallag, og spre vårt valgkampbudskap. Bussturneen gir AUF og Arbeiderpartiet et utrolig godt utgangspunkt før den intensive valgkampen setter i gang.

Vi satser spesielt på kommunene som har 16-årig stemmerett, og skal besøke nesten alle disse kommunene. Tilsammen skal vi innom samtlige 19 fylker og over 50 kommuner og tettsteder. Det må være den største mobiliseringen fra noe parti eller ungdomsparti i år.

Rødt mot blått

Målet med bussturneen er å få engasjert enda flere ungdommer og å få ut AUFs valgkampbudskap. Vi skal sørge for at flest mulig bor i en kommune styrt av Arbeiderpartiet etter valget den 12.september.

Hundrevis av AUFere kommer til å delta på årets bussturne og det kommer til å synes godt i lokalsamfunnene. Har du også lyst til å delta på årets bussturne? Følg med på auf.no for mer informasjon!

Eskil Pedersens blogg

Følges av 79 medlemmer.

Eskil Pedersen
Leder i AUF

Hei og velkommen til bloggen min!
Her skal jeg prøve å skrive om saker jeg er opptatt av og hva jeg driver med. Og jeg vil veldig gjerne høre hva du tenker om det jeg skriver! Mer om sonen

Origo Eskil Pedersens blogg er en sone på Origo. Les mer

Annonse